I 1814 fikk Norge sin egen grunnlov etter flere hundre år under dansk styre. Før 1814 var Norge bare en liten provins uten noen symboler som knyttet folket sammen. Utover 1800-tallet endret dette seg totalt. Selv om Norge ikke hadde egen konge, og de delte konge med Sverige, begynte folket i Norge å føle seg som et eget land og en egen stat. Folket begynte å jakte på det som var typisk for vår nasjon og vår norske kultur, kalt nasjonsbygging. Nasjonsbyggingen som startet på midten av 1800-tallet har vært med på å skape det landet og den kulturen vi har i Norge i dag. Et av de viktigste bidragene til det nasjonale gjennombruddet var folkediktningen. Folkediktning er eventyr, musikk, segner og andre kulturskatter som oppstod på bygdene i Norge.
Folkediktningen er ikke skrevet av kjente, velutdannede forfattere, men oppstod blant folk på bygder og er blitt overlevert muntlig. På midten av 1800-tallet gikk to menn ved navn Asbjørnsen og Moe rundt om i Norge og samlet historier og eventyr som den dag i dag er kjente og kjære for oss. Det var også slik folket som bodde i byene fikk høre og lese verkene til disse ukjente forfattere som kom fra avsidesliggende strøk. Det at folkedikningen var skrevet på forskjellige dialekter av bønder og bygdefolk, gjorde at denne diktningen fikk fram det norske og det som for mange var typisk norsk på den tida. Tekstene ble skrevet med ulike sjangertrekk etter hvilken egenskap og eventyr dem omhandlet. Typiske litterære virkemidler som kom frem under deres verk var gjentakelser, besjeling og partall regelen. Dette legges godt merke til i deres mest kjente verk.
På midten av 1800-tallet kunne ikke alle lese og skrive og mange levde under dårlige kår. Asbjørnsen og Moe hadde som mål å gjøre folkediktningen til litteratur for alle, og da de hadde samlet inn eventyr ble de trykket i billige hefter slik at alle kunne ha råd til disse. I skolene var det ikke vanlig å lese noe annet enn kristne tekster, men mot slutten av 1800-tallet ble det trykket lesebøker for barn med eventyr i. På denne måten ble de muntlige eventyrene litteratur for alle, rik eller fattig, om du kunne lese eller ikke.
Som sagt var det mange som jaktet på det typiske norske og hva som var norsk kultur etter at Norge fikk sin egen grunnlov på 1800-tallet. Et godt eksempel for eventyrene er når det blir trukket frem natur med fjell, skog, gran, furu. Også dyrene og menneskene i eventyrene er veldig norske. Folk identifiserte seg gjerne med Espen Askeladd, som kommer fra fattige kår og bor i et lite hus i skogen og drømmer om å vinne halve kongerike. I eventyrene var det skapt bilder av troll, mennesker og natur, og spesielt naturskildringene fikk folk til å ta i bruk og oppsøke naturen. Alt dette var med på å skape avstand fra den sterke danske kultur påvirkningen, og fornorske vårt eget litteratursamfunn.
Folkediktningen har hatt mye å si for nasjonalfølelsen. Folkediktningen står nok ikke like sterkt hos oss i dag som den en gang gjorde. Vi lever i et samfunn der vi finner sterke konkurrenter til for eksempel eventyrene. Vi trenger ikke lengre eventyr til å underholde oss, vi har både TV og moderne litteratur. Mange foreldre leser heller nyere barnebøker for barna sine, enn å finne fram de gode gamle eventyrene. Men uansett om folkediktningen ikke lenger står like sterkt, vil jeg tro at nesten hele norges befolkning har et forhold til eventyrene som Asbjørnsen og Moe en gang for veldig lenge siden gikk rundt og samlet. I både barne- og ungdomsskolen lærer vi om eventyr og eventyrsjangeren. Og selv om eventyrene er gamle, tror jeg mange finner de ganske underholdende og morsomme.
